Med filmene Riff-raff og Naken viser vi en liten flik av det vi kan kalle en ny britisk genre, en form for nyrealisme i skyggen av Thatcher-regimet. Regissører som Ken Loach med Riff-raff og Raining Stones, Mike Leigh med High Hopes, Et herlig liv og Naken er de siste skuddene på en stamme som allerede består av bl. a. Stephen Frears' My Beautiful Laundrette og Sammy and Rosie Get Laid.
Riff-raff er en humoristisk besk satire over situasjonen blant bygningsarbeidere i London anno 1990, filmen skal selvsagt sees på som en metafor for hele det britiske samfunnet. Hovedpersonen Stevie er innflytter fra Glasgow, vi møter ham på byggeplassen hvor han er en av de få heldige som har skaffet seg ukekontrakt. I dette miljøet heter det kynisk at: "Thursday is payday, it's also sacking day. " Stevie får hjelp til å finne en kondemnert leilighet og etterhvert møter han Susie, en ung kvinne fra Belfast, som er kommet til London for å gjøre karriére som syngedame i popens metropol.
Tragedien og komedien har gått hånd i hånd i Loachs siste filmer. Filmene blir sterke i og med at vi ikke ler av karakterene, men med dem. Den frodigheten og boblende livsgnisten vi observerer blant de som sliter i det nederste sjiktet på den britiske sosiale rangstigen engasjerer, og paradoksalt nok blir det stor underholdning ut av det hele. Loach har gjennom hele sin karriére slitt for å bli akseptert i sitt hjemland. Ikke fordi hans filmer har vært svake, men han har fått for vane å tukle med begivenheter og fakta som den britiske øvrigheten ikke liker. Hidden Agenda, som han laget før Riff-raff, ble forlangt strøket fra programmet i Cannes av store deler av britisk presse fordi den viste sider av det engelske engasjementet i Nord-Irland som man helst så forble udebattert. Loach er fremdeles like politisk, men han har pakket budskapet inn i en form som har gjort stor suksess også i hjemlandet. Vi kan trygt si at Loach har fått en ny vår - og måtte den bare vare!
ol