Orson Welles burde være den perfekte regissøren til å bringe Franz Kafkas mørke og klaustrofobiske framstilling av rettsaken mot den uskyldige Josef K videre til filmen. De sterkt ekspressive visuelle løsningene, den morbide humoren og de labyrintiske kvalitetene i Welles' versjon, var likevel ikke nok til å tilfredsstille kritikerne da den kom i 1962. Prosessen har siden forblitt en overraskende lite vist Welles-film. Overraskende fordi den er en av de mest spennende og eksperimentelle av Orson Welles' filmer. Prosessen er en visuell tour de force som ikke ligner noen kommersiell film fra de tidlige 60-årene, men som heller trekker veksler på samtidas mer surrealistiske og eksperimentelle filmskapere. Kritikerne rundt `62 mente den var overlesset, uforståelig og oppå det hele alt for fri i forhold til det litterære forlegget. Men i ettertid har filmen fått en fortjent oppreisning fra både kritikerhold og når det gjelder publikumsappell.
Flere er de kritikere som i ettertid har nevnt Prosessen, sammen med Citizen Kane og Touch Of Evil, som de filmene som tydeligst bærer Welles' signatur. Det kritikere på 60-tallet kanskje ikke var i stand til å se, var at Orson Welles følte seg mer hjemme på den uavhengige og eksperimentelle arenaen enn i Hollywood mainstream. De bizarre hendelsene som inntreffer Josef K (glimrende framstilt av Anthony Perkins - 2 år etter hans kommersielle gjennombrudd i Psycho), har da også marerittets logikk. Men der Kafka lot den lille byråkraten Josef K være passiv og hjelpeløs overfor de urettmessige beskyldningene han ble stilt til rettergang for, har Welles gjort ham til en mer aktiv karakter. Welles innrømte i ettertid i et intervju at passiviteten til Kafkas anti-helt bare ikke passet med hans verdenssyn. Dessuten hadde det vært en verdenskrig mellom romanen og filmen. Etter konsentrasjonsleirene fra annen verdenskrig og inngangen i atom-alderen, følte Welles at Kafkas moralske fabel behøvde en oppdatering, og i typisk Welles-stil sørget han for at den fikk det.
Der Kafka lar sin Josef K innfinne seg med "å dø som en hund", snur Welles situasjonen på hodet og gjør Josef Ks skjebne til en menneskelig triumf. Anthony Perkins' Josef K tar etter hvert villig på seg menneskehetens skyld, og finner seg derfor skyldig uansett hvilken gjerning han står tiltalt for. Og som den lille mannens stolte representant finner han seg avslutningsvis ikke i å bli knust av noen høyere orden, det være seg den upersonlige staten, Gud eller skjebnen. I tillegg til Anthony Perkins i den inspirerte hovedrollen, finner vi både Jeanne Moreau, Romy Schneider og Orson Welles selv i underholdende roller i denne filmen som riktignok har en dyster undertone, men som like mye er en svart komedie om menneskets manglende evne til å fatte kompleksiteten i den moderne verdenen.
ys