Den norske filmens 70-tall var en periode da idéer og politisk engasjement for alvor nedfelte seg i spillefilmproduksjonen. Av og til resulterte dette itraust sosialrealisme, av og til i spenstige og opprørske dramaer om velferdssamfunnets problemer. Av de nye politiske regissørene som debuterte tidlig på 70-tallet, fikk Oddvar Bull Tuhus en sentral stilling. Hans debutfilm Rødblått paradis fra 1971 representerte en radikal fornyelse i norsk film, sammen med filmer som Voldtekt (Anja Breien, 1971) og Kampen om Mardøla (Oddvar Einarson, 1972).
Hovedpersonen i Rødblått paradis er den nyutdannede sosialarbeideren Per. Hans arbeide fører ham på kollisjonskurs med det etablerte og de borgerlige holdningene i velferdssamfunnet. Han kommer inn i en krise, men krisen fører ikke til apati. Han begynner tvert i mot å bruke nye virkemidler, som samfunnet ikke aksepterer.
Tittelen på Buhus' film forteller hvor den fremste inspirasjonen kom fra. Svenske Vilgot Sjöman hadde med sine Jag är nyfiken gul/blå-filmer tatt pulsen på det gulblå "paradiset" Sverige. Tuhus vil noe lignende, gjennom et drama, og ser Norge som et rødblått samfunn der løftene om et forlovet land var blitt til stener i munnen. Filmens kritikk er frisk og indignert, og de realistiske miljøskildringene har fremdeles kraft og styrke.
gi