En av filmhistoriens mest berømte filmer er Billy Wilders Sunset Boulevard (1950). Her ligger filmens forteller død i et svømmebasseng, men forteller likevel sin historie. En enda mer ekstrem fortellerposisjon finnes i Erik Løchen og Jan Erik Dürings spennende film Knut Formos siste jakt. Fortelleren her er ikke bare død, men han har vært begravet i 150 år!
Knut Formos siste jakt er et moderne filmeventyr. Filmen handler om jegeren Knut Formo som begir seg ut på en strabasiøs jakt på den store kvitbukken. I fjellheimen møter han både huldra og sitt eget vardøger, og fjellet blir på mange måter en magisk tidssone der drøm og virkelighet samt ulike tidsplan veves i hverandre på en suggestiv måte.
Denne filmen skulle opprinnelig regisseres av Erik Løchen; norsk films merkeligste modernist. Han skrev manuskriptet, og påbegynte innspillingen. Sykdom gjorde det umulig for Løchen å fortsette innspillingen, og den gamle vennen og kollegaen Jan Erik Düring overtok regiansvaret. Düring fulgte Løchens manuskript og intensjoner, og resultatet var en av 70-tallets mest spennende og originale filmer. En film som arbeider videre med temaer knyttet til begjær og død, som Løchen også hadde benyttet i sin mesterlige debutfilm Jakten i 1959.
Knut Formos siste jakt er både en enkel og spennende film om en magisk jakt, og et filmeksperiment om tid og drøm. Utgangspunktet for filmen var et merkelig sagn, som Løchen formidler videre til oss tilskuere. Et sagn som også er en gåte om voldsom død. Filmen åpner med det merkelige spørsmålet om Formos jakt på kvitbukken: "Var det bukken som skjøt jegeren?"
Se filmen og løs gåten selv!
gi