Handlingen i Tolv edsvorne menn foregår i en amerikansk rettssal. En 18-år gammel gutt er tiltalt for overlagt drap på sin far. Alle bevis og indisier utpeker sønnen som den skyldige og juryens avgjørelse synes som en ren formalitet. Vi møter de tolv jurymedlemmene i det de har trukket seg tilbake til juryrommet for å avgjøre skyldspørsmålet. Fra første stund av er stemningen i juryen nokså amper. Den unge gutten skal dømmes for enhver pris og fortjener streng straff. Alt går i retning av en enstemmig avgjørelse, helt til det viser seg at et av jurymedlemmene stemmer "ikke skyldig" ved første avstemming. Fra det punktet av er ikke spenningen knyttet til selve skyldspørsmålet, men til hvordan stemningen i juryen langsomt dreies.
De ulike rollefigurene i juryen er på mange måter karikerte stereotyper. De forblir navnløse gjennom hele filmen, vi lærer dem kun å kjenne gjennom deres holdninger og moral i forhold til den aktuelle saken. Deres individuelle personlighet avspeiler seg tydelig gjennom egenskaper og verdisyn som vi forbinder med en bestemt type mennesker - som tilskuere setter vi dem i båser. Deres handlinger blir forutsigbare, ja nesten klisjéaktige. Vi aner tidlig hvem som er usikre og hvem som har vikarierende motiv for å dømme unggutten. Etterhvert som juryen arbeider seg gjennom saken, konfronteres den enkelte med sine fordommer og tvinges til selvransakelse.
Filmen balanserer hele tiden på grensen til det banale. Det tegnes et skarpt skille mellom rett og galt, - det ligger et fasitsvar i lufta. Til tross for dette er Tolv edsvorne menn en drivende god film. Samtlige tolv skuespillere imponerer og handlingen drives fram av en streng regi uten dødpunkter eller blindspor. Filmen preges av at den opprinnelig var et scenestykke. Teaterets opprinnelige "fortellerrom" benyttes konsekvent. De tolv jurymedlemmene forlater ikke juryrommet under filmen, noe som forsterker den fortettede spenningen. Dette kammerspillet forener kvalitetene til teaterets "enkle" scenografi og filmens mulighet til å gå inn i nærbilder på en utmerket måte. Manusforfatter Reginald Rose har selv omarbeidet sitt eget teaterstykke til film, og han ble også nominert til Oscar for beste filmmanuskript.
Da jeg første gang så denne filmen var det Henry Fonda i rollen som det tvilende jurymedlem som imponerte. Han fremstiller den enslige protagonist, den ubestikkelige forkjemper for det gode. Vi formelig tvinges til å sympatisere med denne tiltalende rolleskikkelsen. Samtidig konfronteres vi med de mindre gjennomtenkte og ofte banale fordommene til de elleve andre. Selv om rolleskikkelsene kan virke lett gjennomskuelige og enkle, blir vi likevel dratt med, vi fryder oss på det godes vegne.
Regissøren Sidney Lumet er en av traverne i amerikansk filmindustri og han har levert en lang rekke sosiale drama det står respekt av, Long Day's Journey into Night (1962), Pawnbroker (1965), Serpico (1974), Dog Day Afternoon (1975) og Network (1976). Mange vil nok også huske The Verdict (1988) med Paul Newman i hovedrollen. Også denne filmen retter et kritisk søkelys på rettspraksis og rettssikkerhet i USA
ht