Barndommen er et reservoar av minner og et skattkammer for mange kunstnere; for forfattere, poeter og filmregissører. Så også for den franske filmregissøren Jacques Demy. I Lille Jacques møter vi regissøren som ung gutt i den lille byen Nantes. En film som vil være en fin stund for alle de som elsket Paraplyene i Cherbourg, for cinefile og frankofile.
Demy skilte seg ganske kraftig ut fra sine samtidige franske filmskapere, og han har vel aldri blitt regnet som en av bølgeregissørene - selv om han arbeidet noenlunde samtidig med de mest framtredende; Godard, Truffaut og Resnais. Det har vært vanskelig å ta denne Demy helt på alvor. Filmer der replikkene synges, der guttene danser i gatene og jentene er vakre som vårblomster! Ta for eksempel nettopp Paraplyene i Cherbourg, eller Lola, eller Jentene fra Rochefort: Flotte, romantiske filmer som enten feier deg i gulvet med all sin sjarm og uskyld - eller som etterlater deg sjokkskadet med sin til tider noe overdrevne sentimentalitet. Men original og egensindig er det ingen tvil om at Demy var.
Hva slags gutt var han? Hvilken impuls førte ham inn på filmarbeidet? Dette er noen av spørsmålene Agnès Varda må ha stilt seg selv før hun satte i gang med filmen. En film som først og fremst er en hommage til den nå avdøde filmkunstneren, og hennes livsledsager gjennom mange år, Jacques Demy. Vi går tilbake i tid. Verden er svart/hvitt, med tilfeldige innslag av farger (jeg har alltid sett for meg Demys barndom i farger). Med lekfulle elementer, hender som peker først mot høyre, så mot venstre - hentes vi fra den ene fiksjonen; den i filmen, til den andre; utdrag fra Demys filmer. Men etter hvert blir dette mer og mer historien om lille Jacques som vokste opp i farens bilverksted, i familien der alle likte å synge. Det er som i Snøhvit, Jacques Demys første filmopplevelse; under hjulene, i stigen og over oppvaskkummen - sangen går som en stafettpinne fra mor til far til sønn. Parallellene til hans egne musicals ligger opp i dagen.
Det er dukketeateret som blir Jacques første store hobby, men når han får byttet til seg en filmframviser og en Chaplin-film, og senere et kamera - er han solgt. Selv om hans første innsendte film kommer helt blank tilbake fra laboratoriet fordi han hadde glemt å åpne blenderen! Etter at første forsøk med å jobbe med skuespillere gjør ham oppmerksom på deres iboende primadonnanykker, går han straks over til animasjonsfilmens ensomme tålmodighetsarbeide. "Det var kort, men det svingte", kommenterer faren traust etter første visning. Et stort øyeblikk for lille Jacques, men ikke nok til å overbevise faren om at det fantes en framtid i filmen. Det var tross alt bilmekaniker han skulle bli. . .
ys