John Sayles er en av de mest uavhengige amerikanske regissørene som bærer merkelappen "independent. " Siden 1980 har han skrevet manus til en rekke billige B-filmer, (mest action og skrekk). De pengene han får for skrivingen investerer han i sine egne høyst personlige, uortodokse og til tider kontroversielle prosjekter, hvor han skriver, produserer, regisserer, spiller biroller og klipper selv. Foruten City of Hope kan vi nevne Matewan (1987) som er en sterk rekonstruksjon av en gruvearbeiderstreik i 20-årene og hans foreløpig siste film Passion Fish.
City of Hope er et moderne nordamerikansk storbydrama. Med Sayles' bakgrunn og filmografi i tankene vet vi at dette ikke kommer til å bli et glansbilde av en amerikansk storby. Filmen følger unge og litt naive Nick gjennom byen, hans forhold til familien, til arbeidet, til venner og uvenner - og loven. Underveis lærer vi byen å kjenne, et intrikat nettverk, et samfunn hvor alle streber i hver sin retning for å nå sitt mål. Det eneste de har til felles; bomsen, slasken, skurken, entreprenøren, politimannen, verkstedsarbeideren, anleggsarbeideren, læreren og ordføreren, er håpet.
Volden er ikke så tilstedeværende og synlig i City of Hope som i mange liknende filmer. Det skyldes nok at Sayles tenker lenger enn bare å skildre miljøet i en gjeng, eller i et bestemt belastet miljø, men hele samfunnet. Spesielt sementen, lovverket, som skal holde dette sammen legges under lupen. Og Sayles skildrer dette effektivt, nærmest i såpeoperaens form. Sayles viser seg frem som en klok samfunnskritiker og en fornuftig refser, hans studie av det urbane Amerika blir nesten sosiologisk i sin tilnærming.
Sayles synliggjør et samfunn som er så langt vekk fra det glansbildeaktige selvbildet vi har på vårt eget sosialdemokratiske velferdssamfunn som det går an å komme. Sleskheten, den tvers igjennom uærlige og bent frem kriminelle holdningen og sist men ikke minst korrupsjonen råder grunnen. Det er et pill råttent samfunn Sayles blottlegger og aldri før har jeg opplevd en filmtittel som mer treffende enn City of Hope. Det får meg til å tenke på det velkjente ordtaket så lenge det er liv er det håp - kanskje?
ol