Alien - den 8. passasjer

Alien - den 8. passasjer


Alien England 1979 Regi Ridley Scott Manus Dan O'Bannon Foto Derek Vanlint, Denys Ayling Musikk Jerry Goldsmith Sjefsdesigner H. R. Giger Med Sigourney Weaver, Tom Skerritt, John Hurt, Veronica Cartwright, Harry Dean Stanton, Ian Holm, Yaphet Kotto 117 min 35 mm utekstet Utleie NFK

Mannskapet på Nostromo er på vei hjem til jorda når de blir vekket opp av sjefsdatamaskinen Mother, for å undersøke et signal hun har plukket opp fra en planet. De drar ned på planeten for å undersøke signalet og oppdager et romskip ingen har sett maken til før. De finner raskt ut at romskipet tilhørte vesener fra en fremmed sivilisasjon, som alle er blitt drept på en mystisk måte. Under saumfaringen av skipet får en av mannskapet et slags håndliknende vesen med en kvelerhale festet til ansiktet, og det går opp for besetningen at signalet ikke var et SOS, men en advarsel. Det viser seg at "facehuggeren" legger egg i magesekken til "verten" for så å bli et monster, "fødsels"-scenen er en av filmens scener man husker lengst. Alien er løs!

Alien - den 8. passasjer er en skrekkfilm av den klassiske sorten, den har et stygt monster som man aldri får se ordentlig, som man aldri helt vet hvor er, men som systematisk dreper en etter en av mannskapet på Nostromo. Samtidig har Alien kvaliteter som hever den over en streit skrekkfilm. For det første er Alienmonsteret det ekleste og farligste monsteret filmhistorien har skapt, det har et ultramorderisk instinkt, er kjempesvært, har dobbeltmunn og syre som blod. Det har et ekstremt lite tiltalende ytre, som ikke forbauser når man tenker på at det er H. R. Giger som står bak. For det andre slipper du å ergre deg over at de gode er en gjeng halvtomsete tenåringer som gjør alt det de ikke skal. Mannskapet på Nostromo handler rasjonelt og logisk, det hjelper bare så lite, noe som også skyldes at de blir motarbeidet av andre enn bare monsteret.

Det finnes også noe så sjeldent som en heltinne som ikke er en skrikende bifigur til den mannlige helten, Ripley er benhård, uten å tippe over til å bli en parodi, hun tar ansvar og prøver hele tida å forholde seg klart tenkende, selv om panikken og hysteriet presser på. Filmen klarer å formidle en klam og klaustrofobisk stemning til publikum, delvis ved hjelp av kulissene til Giger, men også en annen sentral faktor nemlig den etterhvert så berømte Scottske lyssettingen.

Kom og se den første delen av det mange mener er verdens beste trilogi!

th


Nettverksgruppa 2/9-94, www@nvg.ntnu.no