Alle vet at djevelen er ond, men at han spiller bingo? Vinner gjør han også, til kirkefolkets store ergrelse, noe som selvsagt fører til at han tar den ene omgangen ekstra. Men enda mer merkelig er det at han bor i hus nummer 668 og har visse problemer med å få kjøpt de sjelene han vil, for ikke å snakke om hvor vrangt det er å samle dem inn når selgerne dør. Så støter han på Pokey.
"Pokey Jones, the barber," sies med samme tyngde som om det var Bond, James Bond som sa det. Men det er også det eneste området han har noen som helst tyngde, han virrer gjennom denne fullstendig sinnsvake filmen med et evig forvirret uttrykk i ansiktet. Stakkaren blir beskutt, kastet ut av biler, kastet inn i biler, truet på livet av en slem motorsykkelgjeng under ledelse av Tav Falco og voldtatt (vel, mer eller mindre. . . ) av sitt kvinnelige reisefølge. Av en eller annen merkelig grunn klarer han alltid å berge seg ut av de fleste situasjonene.
Enkelte filmer lukter det kult av uten at de selv prøver å lure seg inn i midnight movie-land. Highway 61 er en slik film. For det første er den en roadmovie, og bare der er den omtrent i mål. Når den i tillegg virkelig har skjønt genren, slik at aficionados kan kjenne igjen småting her og der, aner en at noe stort er på gang. Og så var det det der med rock'n'roll da, alle filmer hvor heltene stopper for å se Bob Dylans fødested (forøvrig en trist plass) har oppfattet noe essensielt. Ja, og så cameos - Tav Falco er allerede nevnt, men prøv å få øye på Jello Biafra, han moret seg sannsynligvis kongelig da han ble tilbudt rollen. Et lite hint: århundrets ekleste bart.
Pussig nok, Highway 61 klarer på toppen av det hele å være lun, vi heier ikke bare på Pokey fordi han er helten, vi vil virkelig at det skal gå ham godt. Får han dama? Vel, du kan jo komme og heie du også. Ett er ihvertfall sikkert, moro blir det!
jok