Åpne Dører er en bemerkelsesverdig kommentar til fascisme og dødsstraff i Italia. Filmens handling utspiller seg i førkrigstidens Palermo på Sicilia. Tommaso Scalia (Ennio Fantastichini) dreper sjefen som gav ham sparken og mannen som overtok jobben hans. Han dreper også kona si. Alt dette skjer i løpet av én dag. Han blir arrestert og innrømmer alt. Folket krever dødsstraff og Scalia selv krever å bli dømt til døden. Han er fascist, og mener at politikerne har blitt for svake og at samfunnet lider under dette. Han vil ved sin udåd anspore politikere til å bruke hardere midler og hardere straffer.
Men en av dommerne (Gian Maria Volonte) tror ikke på dødsstraff som middel for at Sicilias borgere skal kunne føle seg trygge og for at de skal kunne sove med nettopp åpne dører. Han er usikker på hvordan han skal takle en sak der alle parter er ivrige etter å bruke de samme inhumane midler. Han kommer i kontakt med et av jurymedlemmene, som etter hvert gir ham en bok han anbefales å lese. Boken viser seg å hete "Forbrytelse og Straff. "
Åpne Dører er basert på en roman skrevet av Leonardo Sciascia, i mange år Italias personifiserte samvittighet. Filmen gir et ganske pessemistisk bilde av den kollektive fascistmentalitet, men levner en smule håp i avslutningsreplikken der en bonde sier til dommeren "Jeg tror. . . " Regissør Amelio sier selv at at mens Italia etter krigen gikk gjennom en viss demokratiseringsprosess, så forble Sicilia helt uforandret. "Sicilianeren vil aldri bli et bedre menneske, fordi han ser seg selv som perfekt. " Filmens problemstillinger er like aktuelle i dag som de var for seksti år siden.
Åpne Dører har vunnet alle tenkelige priser i Italia. Den har vunnet Felix-prisen for beste europeiske film, og var nominert til Oscar for beste utenlandske film. Paradoksalt nok har filmen fått mesteparten av sitt skryt for sin tekniske og ikke sin tematiske side, i den grad form og innhold er adskilbare begreper. Filmen er riktignok en fryd å se, den er nydelig filmet, og er teknisk rett og slett perfekt. Skuespillerne leverer glimrende rolletolkninger. Men Amelio er likevel ikke fornøyd med dette. Det viktigste ankepunktet som italienske gymnasiaster hadde mot Åpne Dører, etter at den hadde gått som skolefilm, var at den var en film som ikke kunne forsvares; morderen må henrettes!
Uansett hvilke holdninger man må ha til fenomener som dødsstraff eller fascisme, uansett hvor stolte vi i Norge måtte være av vår overlegne humanistiske tradisjon, så viser denne filmen og særlig mottakelsen av den hvor vanskelig det er å forandre holdninger som er kommet inn med morsmelken, og fascisme er mer en holdning enn en politisk retning. Det er lett å sitte i Norge og "forstå" Åpne Dører, men det er kanskje bedre å forsøke å se den i lys av det faktum at vårt eget samfunns sannheter er like historisk betingede som de som skildres i Åpne Dører.
Men på tross av filmens begrensede evne til å forandre holdninger, kanskje nettopp fordi film er massekultur og resepsjon ikke lenger blir en helt individuell sak, så er Åpne Dører en helhjertet og tross alt varm menneskeskildring, som i hvertfall ut i fra et humanistist synspunkt, forsøker å bidra med noe positivt i en debatt som heldigvis ikke er alt for aktuell i Norge.
mn