Point Blank begynner om natten på Alcatraz, mens den enda bare var en forlatt fengeselsøy utenfor San Francisco. Langsomt kommer en manns ansikt frem av mørket, så lyder et skudd, og han, Walker faller sammen. Reese, hans venn, som han nettopp har hjulpet med et kupp, har skutt ham, bistått i sitt dobbeltspill av Walkers kone, Lynne. Med overmenneskelig kraft - og her er filmen bevisst urimelig - svømmer den hardt sårede Walker fra Alcatraz til San Francisco, samtidig med at vi på lydsiden får høre en turistguide fortelle at rømte fanger fra fengselet uten unntak druknet på denne svømmeturen. Lee Marvin er tøff i flere av Boormans filmer, men det spørs om han ikke overgår seg selv i Point Blank. Walker er prototypen på Boormans krigerske selvhevdende figurer, svært lite sjarmerende i deres egoisme og selv som antihelter er de usedvanlig brutale og følelseskalde. Kjærligheten har trange kår i Boormans mannsunivers. Er Walker følelsesmessig avstumpet er han til gjengjeld talentfull når det kommer til voldelige utfoldelser. Gang på gang viser han en plutselig og overrumplende handlekraft som kommer like så overraskende på filmens publikum som på Walkers motstandere.
Point Blank er en drivende godt fortalt genrefilm, i lys av action-/kriminalfilm-genrens utvikling siden 1967 må vi også si at den har stått seg svært godt. Filmen fremstår i dag som helstøpt med en effektiv og rasjonell regi. Handlingen er så stram at man kan få følelsen av at filmens fiksjonstid og den reelle tiden er samme størrelser. Filmen tar tak i deg og slipper ikke før den er ferdig - det er filmen som setter betingelsene, du er bare en tilskuer - dette er en film utenfor enhver meddiktingstradisjon. Men det er en god film, teknisk og filmatisk holder den høy kunstnerisk verdi, den er ikke uengasjerende som mange av sine "genrebrødre", den er forutsigbar på en uforutsigbar måte og den har høy underholdningsverdi.
ol