En gruppe på 9 medlemmer av den amerikanske nasjonalgarden skal delta i en helgeøvelse i indre Louisianas sumpområder, cajunland. Soldatene ser på det hele som en guttetur for å slippe vekk fra dagliglivet og for å vise hvor tøffe de er. De er dårlig utrustet med proviant, har nesten bare løspatroner, og er uvitende om de fastboendes eksistens og deres skikker. Når de skal krysse en elv "låner" de noen kanoer som ligger ved elvebredden. Vel ute på elven ser de noen som står langs elvebredden som roper til dem på fransk, og svarer med å skyte mot dem med løspatroner. Cajunene forstår selvsagt ikke spøken, og skyter ned troppens leder. Kanoene kantrer under panikken som oppstår og soldatene mister kart, kompass og radio i vannet.
Med lederen død gjør de uerfarne soldatene bare vondt verre. De slutter å fungere som gruppe og blir uregjerlige med forskjellige mål. For å hevne seg tar troppen en tilfeldig cajun til fange, banker ham opp fordi han bare snakker fransk og brenner ned hytta hans. Helt selvforskyldt har soldatene klart å gjøre leken om til blodig alvor. Det er heller ikke lett å sette seg til motverge i et fremmed sumplandskap når man bare har 3 skarpe skudd per mann, men de prøver så godt de kan. Antallet gjenlevende soldater minker taktfast, etterhvert som de går i dyrefeller og blir jaktet på av hevngjerrige cajuner som er kjent i terrenget. Jakten når klimaks i en cajunlandsby hvor det spilles opp til fest!
Her i Walter Hills ypperlige sumpthriller får krigen en allmenngyldig karakter. Det kunne like gjerne vært indianere eller nordvietnamesere som de amerikanske soldatene klarte å erte på seg med sin provoserende og lite gjennomtenkte oppførsel. I denne filmen er krigens meningsløshet skildret i ytterste konsekvens, men på en betraktelig bedre måte enn i diverse senere amerikanske krigsfilmer. Southern Comfort gir et meget troverdig bilde av hvordan mennesker opptrer under ekstremt press, og søker vel å belyse noen problemstillinger i og omkring voldens natur.
Den er også en velsignet vakker, effektiv og hyperestetisk actionfilm med en både fobisk og poetisk stemning. Sumpskogen muliggjør i all sin ugjennomtrengelighet og jomfruelighet fantastiske naturbilder. Naturen brukes til fulle i denne filmen som akkompagneres av ingen ringere enn Ry Cooder og hans slidegitar. Kombinasjonen er uovertruffen, Walter Hills slowmotion-sekvenser av soldatene som springer gjennom knedypt sumpvann kombinert med Cooders suggererende tolkninger av cajun-musikk, gir filmen en til tider hypnotisk virkning
mn