Velkommen til et uforutsigbart møte med en Jean-Luc Godard anno 1990! Den kanskje aller mest innflytelsesrike, moderne filmregissøren noensinne, har tatt med seg sin anti-helt fra Alphaville i 1965, Eddie Constantine (alias Lemmy Caution), og plassert ham i det gjenforente Tyskland 1990. Lemmy Caution er på jakt etter en savnet kvinne. Filmen er en form for politisk thriller og kanskje den mest tilgjengelige av Godards senere produksjoner, selv om den bærer regissørens tydelige stempel. Vi møter en rekke bisarre karakterer, inklusive Don Quijote i et forfallent landskap i det tidligere Øst-Tyskland. Referanser til Goethe, Pushkin og Kafka blander seg med kryptiske Godard-utsagn. Stemmer overlapper hverandre, tekster blandes og scener fra gamle filmer er innvevd, men elektronisk forandret. Det hele er et kaotisk virvar, men et forbausende underholdende sådant.
Godard har vært gjennom flere epoker i løpet av sin 35-årige karriere. Men for de aller fleste, er det med visse unntak bare hans første epoke - før 1968 - man kjenner til. Allerede på dette tidspunktet var han en ytterst radikal regissør, både i form og innhold. Til siste åndedrag var en estetisk formfornyer, men uten at den ville noe mer. Hans politiske engasjement ga seg først utslag i hans andre spillefilm, Le Petit Soldat (Den lille soldaten) fra 1960, som på grunn av sin åpne kritikk av Frankrikes rolle i konflikten i Algerie, ble totalforbudt av myndighetene. Han fortsatte med djerve og bitende, eksistensielle og sosialt engasjerte filmer om rotløse mennesker. Hans metode var en utstrakt bruk av distanseringsteknikker, episodiske strukturer og en ofte improvisert, nesten dokumentarisk stil.
I løpet av denne perioden beveget Godard seg i retningen av en rendyrket filmessay-form, hvor det tradisjonelle handlingsforløpet vek plassen for en politisk, radikal estetikk. Hans estetiske program kunne realiseres med relativt lave produskjonsomkostninger, og selv uten kommersiell suksess kunne han fortsette å lage film. Etter 1968 fulgte en periode med kompromissløs marxisme på lerretet, der filmen ble til i et kollektiv, og Godard tok avstand fra sine egne tidligere filmer. Utover 70-årene vendte han tilbake til en mer etablert produskjonsmetode, for å på 80-tallet levere en rekke distanserte politiske filmbetraktninger. I dag ansees Godard av den etablerte filmindustrien som et totalt uforutsigbart uromoment. Han lager filmer som andre skriver brev eller synger i dusjen. Fortsatt står han som personifikasjonen av den engasjerte, konstant søkende og eksperimentelle filmregissøren.
red.