Med et meget lavt budsjett, med en holdning som sa at alt var tillatt - improvisasjoner, bruk av nesten utelukkende håndholdt kamera og ingen studioopptak - kom Til siste åndedrag ut av klippebordet som et friskt pust og satte punktum for det viktigste året i etterkrigstidens filmhistorie. Året var 1959. Kritikerne fra filmbladet Cahiers du Cinema; Truffaut, Chabrol, Resnais og Malle hadde alle debutert med sine filmer. Godard ga med sin film definisjonen til begrepet La Nouvelle Vague; Den Nye Bølgen. Til siste åndedrag ble en sensajon i Frankrike, og ble til alles overraskelse også en kassasuksess. Godard fikk raskt staus som Gud blant cineaster og andre filmfreaks.
"Jean-Luc Godard makes a film as though no one had ever made one before". Uttalelsen er representativ for et samlet kritikerkorps. Størrelser som filosofen Jean-Paul Sartre, utvilsomt tiltrukket av filmens eksistensielle undertoner, og poeten og filmkunstneren Jean Cocteau hyllet filmen som et mesterverk.
Med utgangspunkt i en banal forbryterhistorie (funnet i en liten avisnotis av Truffaut), skapte Godard en formmessig revolusjonerende film, selv om suksessen kom like overraskende på ham selv som de fleste andre. Historien vil ha det til at produsenten og mesenen Georges de Beauregard etter premierevisningen gikk til fysiske angrep Godard, på grunn av en film han mente gjorde narr av alt det en film skulle inneholde. Da lysene kom på og de så seg rundt i salen, kunne de til sin overraskelse registrere at filmen var en suksess. Den ignorante smågangsteren Michel (Jean Paul Belmondo) stjeler en bil og dreper politikonstabelen som tar opp jakten. Michel søker tilflukt hos sin venninne Patricia (Jean Seberg), men politiet kommer etter hvert på sporet av ham. . . På overflaten en thriller altså, inspirert av filmer som Howard Hawks' Scarface, selv om Godard måtte innrømme at den min net mer om Alice In Wonderland. Heldigvis.
Til siste åndedrag kom på en tid da folk var lei av konvensjonene filmer verden over var fulle av. Og Godard vågde å bryte reglene. Han benyttet seg av et håndholdt og hele tiden bevegelig kamera for å understreke den kaotiske atmosfæren, og han gjorde en utstrakt bruk av jump-cuts (klipp som gir tilsynelatende umotiverte hopp i tid og rom) som et stilistisk virkemiddel for å understreke den skjødesløse og rastløse naturen til filmens helt og heltinne, Michel og Patricia. Selv om dette er fortellermessige grep vi i dag er bedre vant med fra en hel rekke filmer - og ikke minst rockevideoer - skal vi hukse at de alle har en gjeld å betale til Godard.
Brødrene Kaurismäki sier for eksempel at de ikke ville begynt å lage film om det ikke hadde vært for Godard, og de oppkalte sitt produksjonsselskap Villealfa etter Godards Alphaville. I intervju blir den amerikanske independent regissøren Hal Hartley bedt om å nevne nyere regissører som har inspirert ham, og han uttaler at det ikke har vært noen siden Godard. Også amerikansk films nye wonderboy Quentin Tarantino, har oppkalt sitt produskjonsselskap etter en Godard-film, denne gangen Bande a part. Godard på sin side hadde med Til siste åndedrag begynt å nedbetale sin gjeld til den mest hardkokte amerikanske B-filmen, med sin kjærlighetsfulle hommage til den ulmende skjødesløsheten hos menn som Samuel Fuller, Howard Hawks og Humphrey Bogart.
ys